Sanderudutvalget har lagt fram sine anbefalinger om endringer i vannkraftbeskatningen. At skatter som betales av oppnådd resultat har mindre konsekvens for investeringsviljen enn skatter som skal betales okkesom, kunne vel en andreårs sosialøkonomistudent også komme fram til. Hvorfor da slik oppstandelse?

Per Sanderud har med stoisk ro forklart, og forklart , hva utvalgets mandat har vært. Og at de – på faglig grunnlag – har svart på mandatet. Utvalget har ikke tatt stilling til fordelingsvirkningene av sine anbefalinger, noe Sanderud påpeker kan løses «på andre måter».

Sanderud har nok – teoretisk sett – rett, men i praksis feil. Kraftbeskatningens innretning handler om fordelingsvirkninger, og kan ikke løsrives fra disse. Å ta vekk skatter og goder som tilfaller vertskommuner og lokalsamfunn der naturressursene hentes ut, samt å beholde eller øke skatter som tilfaller staten som sådan, vil – når realpolitikken slår inn – vanskelig kompenseres «på andre måter».

Faglig må det også være lov til å stille spørsmål ved utvalgets konklusjon om grunnrenteskatten – gitt friinntektsrenten satt lik risikofri rente – som «investeringsnøytral». I våre regneark, der investorene gjerne setter avkastningskravet til nye investeringer, er ikke dette en åpenbar konklusjon.

Bransjen og kommuner rundt om i landet er samstemt om utvalgets anbefalinger – om enn på noe ulikt grunnlag. I hvilke grad de får gjennomslag vil nok ikke kun avhenge av hvor høyt de roper, men at en greier å samles om alternative forslag som kan få tilstrekkelig politisk støtte. En skal ikke glemme at når et Statsbudsjett skal saneres så er skatteletter som går utover «rike» kraftkommuner og lokalsamfunn lettere å vedta enn skatteletter som svekker statsfinansene.