Av Tommy Rudihagen. Publisert 14. januar 2022.
I Norge er vi vant til lave strømpriser, og har innrettet forbruket deretter. Hus, hytte, bil og annet utstyr «går på strøm». At strømprisene mangedobles er da ikke behagelig. Men hva er egentlig grunnen til denne mangedobling av prisene? Og hva er løsningen?
For å forklare prisøkningen på strøm må vi starte med hvorfor prisene historisk har vært så lave. Årsaken er at vi i sin tid bygde ut mye vannkraft. Når disse kraftverkene først er bygget, er vannet som går gjennom turbinene gratis. Driftskostnadene er små. Strømprisene kan derfor, om vi har mye vann og kraftoverskudd, bli veldig lave uten at kraftprodusentene stopper sine maskiner. Samme mekanismen gjelder for vind- og solkraft, med store investeringskostnader og lave driftskostnader.
Problemet oppstår når vannkraften, vindkraft og annen produksjon med lave driftskostnader, ikke gir nok strøm. Da vil prisene bestemmes av kraftverk som har langt høyere driftskostnad. For eksempel gasskraftverk.
Dette har likevel heller ikke – normalt – vært problematisk. Prisen på gass har vært slik at kostnaden ved å lage en kilowattime strøm i et gasskraftverk har vært 30 til 40 øre.
I vinter har gassprisen derimot vært åtte ganger høyere enn «normalt». Da koster det fort 3 kroner å lage en kilowattime strøm. I tillegg utgjør kjøp av utslippskvoter nå rundt 50 ører per kilowattime. Skal gasskraftverket startes, må prisen i det kortsiktige engrosmarkedet for kraft, spotmarkedet, over 3 kroner og 50 øre.
Når myndighetene over år har lært oss at det er lurt å kjøpe strøm «spot», dvs. ikke avtale en fast pris med strømselskapet, får vi disse prisene rett på fakturaen. Pluss nettleie og avgifter.
De fleste norske vannkraftverk er nedbetalt. Når produksjonskostnaden da blir noen få øre per kilowattime, blir overskuddet – som går til norske kommuner og til staten – formidabel. For oss som er vant til strømpriser fra 10 til 40 øre, oppleves situasjonen absurd.
Det er populært å skylde på strømkabler til utlandet, og at alt ville vært mye bedre om vi kuttet båndene til Europa. For da kunne vi bestemt strømprisen selv.
Akkurat nå hadde det løst problemet. På sikt er det en dårlig løsning
For det første er dagens situasjon spesiell. En gasspris åtte ganger høyere enn vanlig er ikke vanlig! Og vil ikke bli vanlig.
For det andre blir strømforbruket i Norge høyere og høyere. Uten kobling mot utlandet vil risikoen ved å bygge ny kraft i Norge samtidig være stor. Framtidig balanse mellom produksjon og forbruk er ikke lett å beregne, og kraftprodusentene risikerer at ny kraftproduksjon «låses inne» i Norge, og oppnå svært lave priser. Når de som skal bygge ny kraft er redd for lave priser, kan vi få for lav utbygging. Mangelen på kraft kan bli ubehagelig, og når vi først oppdager at det blir kraftmangel og en tør investere, tar det seks til sju år før nye kraftverk er på plass. I mellomtiden kan kraftmangelen gi skyhøye priser. Variasjonen mellom tørre og våte år vil fungere på samme måte, og gi store og ubehagelige prisvariasjoner.
Dette ønsker vi nok ikke. Kraftkablene til utlandet reduserer over tid risikoen, og gir stabilitet både i forsyning og priser.
Jeg er på kort sikt ikke svært bekymret for strømprisene når gassprisene etter hvert nå normaliserer seg. Vi får ikke så lave priser som vi har hatt, men så lave skal prisene antagelig heller ikke være. Og mens gassprisene løper løpsk, tjener staten så mye penger både på strøm- og gassalg at en eller annen form for kompensasjon til oss vanlige forbrukere har staten – i mellomtiden – råd til.
Bekymringen er på lengre sikt større. Markedet fungerer i dag svært kortsiktig, der kraftprisene settes minutt for minutt ut fra hva som på kort sikt er dyreste måte å få produsert siste kilowattime markedet trenger. Dette er nødvendig og riktig for å balansere det fysiske markedet.
Markedet for å fastsette prisen på kraft langt fram i tid, som jo er relevant for de som skal investere i ny kraftproduksjon, er derimot tynt eller fraværende.
De som investerer i ny kraftproduksjon har derfor stor usikkerhet om framtidige inntjening. Risikoen er høy, og gjør at investeringene i ny fornybar energi ikke nødvendigvis kommer når de bør. At det ikke er enkelt å få konsesjoner og tillatelser, bedrer ikke situasjonen.
Når prisene blir høye nok kommer investeringene. Vi risikerer likevel å veksle mellom perioder med kraftoverskudd og kraftunderskudd, og perioder med svært lave og svært høye priser. Variasjon i vanntilførsel, vind og sol bidrar i samme retning.
Strengt tatt mangler vi i dagens kraftmarked aktører med tilstrekkelig muskler og vilje til å kjøpe opp kraft som skal produseres langt fram i tid, for så å tilby strøm til priser vi forbrukere kan leve med. En slik aktør kunne løst et problem for de som skal bygge ut ny kraft, samt for det økene antall strømforbrukere som etter hvert vil foretrekke forutsigbarhet. En slik posisjon vil være risikabel, men – over tid – lønnsom.
Det er uklart om forslagene de siste dager om etablering av statlige selskaper for å løse kraftmarkedets problemer er gjennomtenkt. At vi i felleskap, og muligens gjennom et statlig selskap, tar den posisjonen markedet trenger, bør derimot ikke avvises uten grundige vurderinger.