Rettspolitikk, 15. april 2024

Taper av en småkravsak må kun dekke vinners sakskostnader opp til 20 % av tvistesummen. Regelen gjør at folk er tjent med å gå til retten med saker de forventer å tape.

Tvisteloven § 10-5 begrenser taperens plikt til å dekke vinnerens saksomkostninger til 20 % av tvistesummens størrelse. Er tvistesummen 100 000 kroner, kan taper pådømmes 20 000 kroner for å dekke vinnerens sakskostnader. Sakskostnadene er normalt langt større.

Denne begrensningen leder til merkelige utfall, inkluderte at det kan være lønnsomt å gå til rettsak med en sak som sannsynligvis tapes. Her et eksempel;

Vi antar at tvistesummen er 100 000 kroner, forventede sakskostnader på hver side er 100 000 kroner, og at èn part har rettshjelpsforsikring. Rettshjelpsforsikring er normalt del av folks innboforsikring.

La oss så anta at parten med rettshjelpsforsikring har 30 % sannsynlighet for å vinne, dvs. sannsynligvis vil tape.

Hva vil skje om han vinner? Og hva vil skje om han taper?

Om han vinner, vil han få verdi av tvistesummen, dvs. 100 000 kroner. Han vil få dekket 76 800 kroner av egne sakskostnader av forsikring og 20 000 kroner av motpart. Netto gevinst blir 96 800 kroner.

Om han taper, vil han få dekket 76 800 av 100 000 kroner i egne sakskostnader, men må ut med 20 000 kroner i sakskostnader til motpart. Netto vil han tape 43 200 kroner.

Vektes de to scenariene mot hverandre 30 % vs. 70 %, er forventet gevinst 1 200 kroner.

Er risikonøytral person, som tåler å dekke det mulige tapet, bør altså – ut fra en ren økonomisk vurdering – gå til sak. En advokat som skal ivareta klientens beste, bør – i alle fall i prinsippet og sett vekk fra visse moralske aspekt – også anbefale dette.

Det er ikke unormalt at både klient og advokat overvurderer muligheten for å vinne egen sak. Når vi selv mener sjansen for å vinne er 30 %, er muligheten antagelig langt lavere. Sakskostnadsregelen leder da til søksmål der muligheten for å vinne er neglisjerbar.

Det verste er at når det urealistiske søksmålet ikke når fram, står vinner igjen som taper. I overnevnte eksempel tilkjennes vinneren tvistesummen på 100 000 kronene – som han/hun åpenbart skulle ha. Han får i tillegg dekket 20 000 av sine 100 000 kroner i sakskostnader, men må dekke 80 000 selv. Vinneren sitter da netto tilbake med 20 000 kroner av de 100 000 han rettmessig skulle ha.

La oss i overnevnte tilfelle anta at motparten vet at han ikke har rett. Han vil likevel være tjent med å løfte tvisten. Dette fordi motpart, selv om denne skulle være 100 % sikker på å vinne rettsaken, vil være mer tjent med å forlike saken på 50 000 uten å dra på seg kostnader til advokat, enn å ta saken til retten og vinne. Men da dra på seg advokatkostnader, som ikke dekkes. For etter en rettsak vil han kun sitte igjen med 20 000 kroner. Da er 50 000 kroner bedre.

Sakskostnadsregelen gir altså – i gitte tilfelle – en urimelig forhandlingsposisjon til fordel for den som sitter med saker de i realiteten ikke vil vinne fram med.

Hovedregelen om sakskostnader i småkravsaker har rett nok et unntak, der taper kan pådømmes høyere sakskostnader dersom parten har anlagt sak, eller tatt til motmæle, åpenbart uten grunn, se tvl. § 10-5 (3). Dette er likevel en snever unntaksregel, som det er risikabelt å lene seg på for den som utsettes for et urimelig søksmål.

Tvistelovens regler om sakskostnader i småkravsaker bør revurderes.