Høyere strømpriser siste månedene har på nytt trigget diskusjoner og avisinnlegg om kraftmarkedet. Dessverre skaper diskusjonene vel så mye forvirring som avklaring. Det klør i fingrene etter å lage en «kraftmarkedet for dummies». Her et lite forsøk;

Prinsippet i kraftmarkedet er at prisene settes slik at det til enhver tid leveres nok strøm inn i strømnettet til å dekke forbruket. Prisene må være høye nok til at produsentene vil levere strøm. Og lave nok at forbrukerne vil bruke strømmen.

I tillegg må vi alle betale nettleie, i realiteten er myndighetsbestemt pris for bruk av strømnettet. Samt avgifter.

Nettleien varierer fra område til område, da i tråd med en myndighetsfastsatt modell. Nettleien varierer – tross at noen virker å tro det – ikke med strømprisen. Energiselskaper som eier både kraftanlegg og nettselskap kan altså ikke sette opp nettleien for å «kompensere» for eventuelt lav strømpris.

Så tilbake til selve strømprisen.

På kort sikt kan denne variere betydelig. Om det blåser eller regner mye, samtidig som det er lite forbruk, kan strømmen bli nærmest gratis. Dette fordi kraftprodusenter som allerede har kraftverk gående kan være mer tjent med å produsere framfor å stoppe anleggene. Er det kaldt, lite nedbør og lite vind, kan prisene bli veldig høye. Da for å få mange nok til å starte – eller produsere mer – i sine anlegg.

Så til noe som forvirrer mange; Selv om prisen er høy, kan de som har vannkraftverk velge å spare på vannet framfor å produsere for fullt. Hvorfor gjør de det? Svaret er at de tror prisene kan blir enda høyere senere, og heller vil bruke vannet da. Slik planlegging forutsetter at vannkraftprodusenten har såkalt regulerbare anlegg, som innebærer at vann som kommer sigende kan lagres i innsjøer overfor kraftanlegget.

Et problem i kraftmarkedet er at strømforbruket – på kort sikt – er lite påvirket av strømprisen. Årsaken er at folk avhengig av strømmen – også om den er dyr. Når det er kaldt må vi ha varme i huset. Og et stort smelteverk kan ikke bare slå av strømmen – størknet aluminium i anlegget er enda verre enn en stor strømregning. Forbrukerne såkalt «lave prissensitivitet» gjør at kraftprodusenter som kan regulere sin produksjon som, og som har mange anlegg og således reelt kan påvirke tilbudssiden – i alle fall på kort sikt – gjerne bestemmer prisen.

Trøsten for forbrukerne får være at ny teknologi, slik som automatisk overvåking og regulering av strømforbruket, samt store batterier som strømlagringsløsninger, framover vil gjøre det lettere å flytte forbruket fra tidsrom hvor strømprisen er høy til den er lav. Dette vil gi større makt til forbrukerne og jevne ut strømprisene, , men også gjøre at belastningen på strømnettet går ned i de verste periodene. Det siste vil redusere nettinvesteringsbehov, og på sikt holde nede nettleien.

På lang sikt må strømprisen også gjøre det lønnsomt å drive kraftverkene. Når en skal fase ut kull-, olje- og gasskraftanlegg, samt blant annet elektrifisere transport- og petroleumsektoren, trengs etter hvert mer kraftproduksjon. Da må strømprisene over tid altså være høy nok til at det er lønnsomt å bygge nye kraftanlegg. Det er vanskelig å bygge kraft som blir lønnsomt om strømprisen er lavere enn 30 til 40 øre per kilowattime.

Driftskostnaden på nedbetalte vannkraftverk er lav, gjerne noen få øre per kilowattime. Når kraftprisen er høy nok til at det kan bygges nye anlegg, vil de som allerede har betalt ned sine gamle kraftanlegg derfor tjene ganske gode penger. Dette blir litt som å leie ut et allerede nedbetalt hus. Det meste av brutto inntekter blir til netto inntekter.

At de offentlig eide kraftselskapene da går mer overskudd, betyr ikke nødvendigvis at strømprisen er «for høy». Alternativet, at nedbetalt kraftanlegg – i stedet for å gi inntekter til stat og kommuner – brukes til å gi strømbrukere billigere strøm, ville innebære at verdien av nedbetalt vannkraft først og fremst hadde kommet de som bruker mye strøm til gode. Om dette er riktig, er et politisk spørsmål.

Så om påstander om at energieffektivisering er bedre enn å bygge ut ny kraft. Dette er helt riktig. Forutsatt at kostnadene ved å redusere strømforbruket er lavere enn kostnaden ved å produsere og levere tilsvarende mengde strøm i markedet. I uoverskuelig framtid vil mange enøktiltak være lønnsomme, mens en del vil være ulønnsomme. Dette på samme måte som at noen kraftutbygginger er lønnsomme, og andre ikke.

Til slutt noen ord om utenlandskabler. Det norske strømnettet er allerede koblet til utlandet. Dette gjør at vi kan selge strøm ut av landet i noen perioder. Og kjøpe i andre. Dette gjør igjen at prisene i utlandet smitter over på norske priser. Selv om vi ikke har produksjon fra fossile brensler i Norge, påvirkes da norske priser både av prisene på kull, olje og gass, samt CO2-kvoter.

Spørsmålet er altså ikke om en skal ha sammenkobling med utlandet eller ikke, men hvor sterk koblingen skal være. Det enkle prinsippet med utenlandskabler er at dersom strømprisene utenfor Norge er høyere enn i Norge, vil produsentene selge til utlandet. I slike situasjoner vil kraftprodusentene være tjent med flere kabler. Om prisene utenfor Norge er lavere enn i Norge, vil utlendingene selge hit, noe norske strømbrukere er tjent med. Da vil strømforbrukerne være tjent med flere kabler. At kraftprodusentene oftere argumenterer for flere kabler enn kraftkrevende industri gjør, kan indikere at flere kabler – i gjennomsnitt – leder til høyere priser her på berget.

Så enkelt er det likevel ikke. Elektrifisering av norsk sokkel, industri og transportsektoren, vil medføre økt strømforbruk. Da kan dagens produksjon i Norge bli lavere enn forbruket. Uten nok kabler til utlandet, må vi da antagelig bygge mer kraft i Norge.

De som skal investere i kraftproduksjon – eller andre ting – liker ikke usikkerhet. Og med begrenset tilknytning til andre land, og mye vannkraftproduksjon i Norge, er usikkerheten om kraftbalansen stor. Strømprisene kan da bli veldig høye – og veldig lave. Dette svekker investeringsviljen, og/eller gjør at det ikke bygges nye produksjon før kraftprisene med sikkerhet blir svært høye. En strategi med å forsøke å «låse inne» norsk kraftproduksjon, for på kort sikt å skaffe billig strøm til norske forbrukere, kan på sikt altså bidra til høye kraftpriser!