Vannkraften og annen kraftproduksjon har tjent oss godt i langt over hundre år. Kraftmarkedet har nytt oss godt siden 1990-tallet. Dagens kraftmarked løser likevel ikke dagens problemer. Fire grep må gjøres.
Norges unike posisjon som vannkraftnasjon skyldes symbiosen mellom kraftkrevende industri og kraftverksbygging fra sent 1800-tall. Industribyggere forutså hvordan vannkraften kunne temmes og utnyttes, mens forutseende politikere bestemte at naturkreftene skulle komme fellesskapet til gode.
Norge ble en unik vannkraft- og industrinasjon. Og vi fikk alle tilgang til – i forhold til nytten strømmen gir – billig kraft.
På tidlig 90-tallet fant økonomer likevel ut at måten kraftressursene var på håndtert ikke var samfunnsøkonomisk optimal. Dersom en konstruerte et børsmarked for kjøp og salg av kraft, skulle alt bli mye bedre.
Økonomenes konstruksjon fikk, med en Senterpartist – fra et parti som ikke nødvendigvis flommer over av markedsliberalister – som energiministeren, full politisk støtte.
Norge ble verdens første land med et «ekte» liberalisert kraftmarked.
Det liberaliserte kraftmarkedet har tjent oss godt.
For når det gamle regimet, styrt av ingeniører, hadde ledet til overinvestering, hadde kraftprodusentene på 90-tallet mye kraft å selge. Og når en har for mye av en vare, og varen skal selges i et børsmarked, blir prisene lave. At kraftprodusenter med muligheter til det flyttet sin produksjon fra tider med lav pris til tider med høyere pris, var også smart. Prisene ble både lave og (ganske) stabile. Alt var bra.
Jeg har selv argumentert for markedets fortreffelighet.
Men ting har endret seg. Nå varierer kraftprisen fra null til mange kroner per kilowattime, nærmest ukontrollert og uten forutsigbarhet mer enn kort fram i tid. Strømmen når i tillegg ikke fram dit vi trenger den, som igjen gir store prisforskjeller fra bygd til bygd.
Folk blir frustrert over «skyhøye priser», samtidig som kraftutbyggerne er usikre og ikke tør investere. Og om noen ønsker å investere, får de ikke lov. Enten fordi regler hindrer det, noen er mot tiltaket, eller fordi kraftnettet hverken har plass til ny kraftproduksjon eller nytt forbruk.
Hvor gikk det galt?
Kraftmarkedets suksess fra 90-tallet skyldes at den valgte markedsmodellen – det timesoppløste «spotmarkedet» – løste datidens utfordringer. Vi bremset overinvestering og fikk mekanismer for optimal utnyttelse av vannkraften over tid og på tvers av regioner.
Markedsmodellen løser imidlertid ikke nåtidens problemer. Det er flere årsaker til det.
Problem nummer 1 – Kraftmarkedet er ikke et perfekt marked
Økonomenes tillit til kraftmarkedet der spotprisen settes «i det perfekte markedskryss» bygger på en teori om «et perfekte marked». Et perfekt marked forutsetter fri etableringsrett, full markedsinformasjon og mange små aktører. Det forutsettes også at varen – rent fysisk og ganske sømløst – kan leveres fra selger til kjøper.
I kraftmarkedet er det høy terskel for å etablere ny virksomhet og nytt tilbud. Strenge konsesjonskrav, regler som hindrer utenlandsk eierskap, samt usikre politiske prosesser, gjør terskelen for etablering høy.
Markedet styres i tillegg av noen få store aktører. Antall aktører er i teorien mange, men fordelingen av reguleringsevne, informasjon og kompetanse, samt nettforhold, gjør at et fåtall aktører får betydelig makt.
Problemene i kraftnettet kommer jeg tilbake til.
Problem nummer 2 – Investeringskostnaden for ny kraft er høy og ugjenkallelig. Driftskostnaden ved produksjon er neglisjerbar
«Perfekte markeder» forutsette at leverandørene tilpasser produsert mengde til pris. En slik tilpasning forutsetter at leverandøren kan bestemme produsert mengde, samt at kostnaden varierer med produsert mengde.
I kraftmarkedet er investeringskostnadene store. Og de er ugjenkallelige. Et kraftverk kan ikke rives eller omstilles til å lage en annen vare om strømprisen blir lav. De variable kostnader per kilowattime er – om en ser vekk fra produksjon av kull, olje og gass – svært lav. Når kraftverket først er bygd, bestemmes ikke produsert mengde av pris, men av om det blåser, regner eller sola skinner.
Med en stor mengde ny fornybar kraft i markedet – som vi trenger for å nå klimamålene – vil uregulert vannkraft, vind og sol sette prisen i spotmarkedet mange timer i året. Da kan gjennomsnittlig spotpris bli svært lav.
Tross skyhøye spotpriser i enkeltperioder er det derfor svært usikkert om ny fornybar uregulert kraft, om kraften skal selges i spotmarkedet, blir lønnsom.
Problem nummer 3 – Produksjon og forbruk er lite fleksibelt
Om kraftprodusentene ser det riktig å tilby mer kraft, tar det mange år å få tillatelse til å bygge et kraftverk. Og det tar enda flere år å bygge.
Kraftutbyggernes respons på for lite kraft og høye priser i dag ser vi gjerne først om ti år.
I tillegg er strømforbruket lite fleksibelt. Økt elektrifisering, der enda mer av energibehovet skal dekkes av strøm – noe som også er helt nødvendig i klimaomstillingen – gjør oss ende mindre fleksible. Er det kaldt, må husene varmes opp. Har vi kjøpt elbil, må bilen lades.
Når store deler av produksjon og forbruk i liten grad styres av pris, blir prisnivået usikkert eller varierende. Er det passe varmt, det regner, blåser eller er sol, blir prisen null. Blir det kaldt, tørt og vindstille, og siste kilowattime i markedet må hentes fra et kraftverk med høye brensels- og CO2-kostnader, blir prisen mange kroner.
I tillegg til å skape usikkerhet for kraftprodusenter som skal investere, blir strømforbrukerne frustrert.
Problem nummer 4 – Strømmen kan ikke transporteres dit den trengs
Da kraftmarkedet ble etablert på 90-tallet, var det god plass i kraftnettet. Strømmen kunne – vel og merke innad i Norge – flyte fra der den ble produsert til der den skulle brukes.
I dag er nettet overbelastet. Årsaken er tredelt;
- Nettselskapene tjener ofte best ved å ikke bygge nett. Dette skyldes nettselskapenes inntektsrammemodell, som bestemmes av NVE.
- Det er krevende å få tillatelse til å bygge nytt nett.
- Årevis uten utbyggingsaktivitet gjør at nettselskaper har mistet kompetanse.
Konsekvensen er at eksisterende produksjon ikke kan selges der det er behov for den, og at ny produksjon og nytt forbruk ikke får plass i nettet.
Hva er ekspertenes svar på problemet?
Tross dagens situasjon konkluderer «eksperter», inklusive strømprisutvalget høsten 2023, med at dagens spotbaserte kraftmarked skal videreføres uten endringer. Alternative innfallsvinkler nærmest latterliggjøres av enkelte «forståsegpåere».
Det sies at «løsningen er mer kraft», uten at det svares på hvordan mer kraft skal realiseres.
Norske eksperters avvisning av alternative innfallsvinkler står i kontrast til diskusjoner i land regulert av EUs energiregelverk. I Europa diskuteres markedets svakheter – samt tiltak for å avbøte svakhetene – langt åpnere enn i Norge. Det er ikke EU som presser Norge til en markedsliberalistisk og uendret innfallsvinkel til markedet. Det er vi selv.
Hva er så løsningen?
De fleste løsninger ligger allerede tilgjengelig på bordet.
Løsningen er ikke å skrote dagens spotmarked, men å etablere en helhetlig markedsløsning tilpasset framtidens behov.
Et første steg for å få til dette er å erkjenne hva spotprismarkedet løser, og hva det ikke løser.
Spotmarkedet gjør en svært viktig ting – det balansere markedet time for time (framover hvert kvarter). Men det er også det det gjør.
Et helhetlig kraftmarked som over tid skal sikre nok strøm, akseptable priser, forutsigbarhet og leveringssikkerhet, krever mer. Minst fire andre forutsetninger må på plass.
Forutsetning 1 – Trygghet for de som skal investere
Når en skal gjøre store og ugjenkallelige investeringer, kreves trygghet.
For ny fornybar, og særlig uregulert, kraft gir spotmarkedet ikke slik trygghet.
Økonomene hevder tryggheten kan sikres gjennom at kraften selges før en bygger, i prinsippet som når boligbyggere selger et antall leiligheter før de setter spaden i jorda i nye byggeprosjekter.
Det er bare ett problem: Markedet for salg av «framtidskraft» eksisterer – for alle praktiske formål – ikke.
En årsak er det norske skatteregimet, der grunnrenteskatten beregnes ut fra spotpris og ikke den pris kraftprodusenten reelt får. Blir spotprisen høyere enn produsenten har solgt kraften for, må kraftprodusenten skatte av inntekter den ikke har. Å selge kraften på langsiktige kontrakter kan øke, ikke redusere, risikoen.
En annen årsak er at de fleste kjøpere av strøm har kort planleggingshorisont. Selv om du og jeg vet vi trenger strøm om 5, 10 og 15 år, kjøper vi ikke inn denne strømmen nå. Kraftprodusentene vil altså streve med å finne kjøpere til kraften mer enn for den aller første tiden etter utbygging.
En kritisk forutsetning er altså å skape større trygghet for de som skal investere. Alternativet kan bli reell kraftmangel.
Det kreves da mer enn justeringer i grunnrenteskatteberegningen. Det må reetableres et reelt marked for «framtidskontrakter», der prisnivået reflekterer den langsiktige grensekostnaden for ny fornybar, men uregulert, kraftproduksjon. Om nødvendig må det offentlige bidra til dette.
Ett mulig – men kontroversielt – grep kan være å etablere et (statseid) foretak med oppgave å kjøpe kraft fram i tid ut fra åpne mål og retningslinjer, eksempelvis for hvor mye ny kraftproduksjon som må på plass. En slik foretaks oppgave kan sees som en «market maker» for langsiktige kraftkontrakter, men også som en «sentralbankfunksjon» for kraftsektoren.
Et alternativt grep er å øke bruken av såkalte «differansekontrakter», som nå tilbys for havvind og som brukes aktivt på kontinentet. Poenget er ikke hvilken løsning som velges, men at forutsigbarheten for kraftutbygger økes.
Forutsetning 2 – Fleksibiliteten på forbrukersiden må utnyttes
Spotprisen er heldigvis langt mer egnet til å initiere fleksibilitet hos produsenter og forbrukere, enn å legge til rette for ny kraft. Likevel utløser dagens markedsmodell svært lite av dagens mulige forbrukerfleksibilitet.
Hovedgrunnen er at strømbrukerne har annet å gjøre enn å løpe rundt og slå av og på strømmen etter variasjon i spotpris, tidsvarierende nettariffer eller andre «markedssignaler». Det eneste som oppnås når sluttbrukerne eksponeres for «markedssignaler» uten reell mulighet til å respondere, er frustrasjon og mistillit til kraftmarkedet og energiselskaper.
Forbrukerfleksibilitet i nødvendig skala utløses derfor først med fullautomatiserte løsninger, der automatikk responderer på prissignalene markedet gir. Slik teknologi må på plass i de tusen hjem og alle bedrifter.
Slik teknologi kommer først på plass når noen tjener på det. Eller regler krever det.
Muligens må det siste til.
I dag pålegges husbyggere å bruke mer isolasjon i vegger og tak enn de frivillig ville gjort. Da fordi vi mener det er samfunnstjenlig å ikke fyre for kråka. Det er antagelig ikke mer urimelig at strømleverandøren pålegges tilsvarende samfunnstjenlige grep, eksempelvis ved å installere og drifte fleksibilitetsløsninger slik at de aktivt kan bidra til å balansere kraftmarkedet, da til kundenes og samfunnets beste.
Forutsetning 3 – Raske og forutsigbare konsesjonsprosesser
Dagens konsesjonsprosesser for å få bygget ny kraft er trege og uforutsigbare. Kun store og sterke aktørene tåler risikoen disse prosessene innebærer. Tiden konsesjonsprosessene tar gjør også at kraften ikke bygges ut til vi trenger den.
Konsesjonsprosessene er ofte så lange at konsesjonssøker må gjennom flere politiske valg, og skiftende politiske vinder, før konsesjonen – i beste fall – kan innkasseres.
Uten raskere og mer forutsigbare konsesjonsprosesser vil et velfungerende kraftmarked forbli en illusjon.
Forutsetning 4 – Nett
Å satse på elektrisitet uten strømnett, blir som å utvikle et moderne samfunn uten veier. Det fungerer ikke.
Vi har derfor i årevis pratet om behovet for mer nett. Men lite skjer.
Om ikke nettselskapene, inklusive Statnett, nå greier å gjøre noe med nettsituasjonen, må strukturen i sektoren endres. Manglende kompetanse, eller sendrektighet hos monopolselskaper og offentlig forvaltning, kan ikke gjøre at ny næringsvirksomhet ikke kan etableres, at nødvendig kraftproduksjon ikke kan bygges.
Uten nett kan ikke det grønne skiftet og nødvendig elektrifisering gjennomføres.
Sluttnote: Til dere som mener artikkelen har for mange leggspark mot økonomene; Undertegnede er selv økonom, og har selv forfektet mange av de «sannheter» denne saken settes kritisk søkelys på. Det sparkes altså på egen legg.