For et par uker diskuterte vi den politiske siden ved Sanderudutvalgets anbefalinger. La oss her diskutere forutsetningen om at grunnrenteskatten er investeringsnøytral.
Skrevet oktober 2019
La oss først avklare hva som menes med en «investeringsnøytral» skatt. Vår forståelse er at dette er en type skatt som gjør at prosjekter som ville blitt realisert uten den aktuelle skatten, også blir realisert med den aktuelle skatten. Og omvendt.
Enkelt forklart betales grunnrenteskatt av overskudd etter drift og avskrivninger, samt etter fradrag for en beregnet rentekostnad på skattemessig gjenstående kapital. Kostnaden på bunden kapital settes lik risikofri rente.
I våre, og nok de fleste andres, nåverdianalyser av framtidige investeringer, innebærer dette at grunnrente betales før investors avkastningskrav nås.
I våre nåverdianalyser innebærer grunnrenteskatten samtidig at prosjekters systematiske risiko avtar. Årsaken er at kraftprisene – som er den avgjørende enkeltfaktor for om kraftinvesteringer lønner seg – har en innebygd systematisk risiko, samt at grunnrenteskatten jevner ut kontantstrømvariasjonene som følger av den varierende og usikre kraftprisen.
Overnevnte tilsier at avkastningskravet til prosjekter som pålegges grunnrenteskatt bør være lavere enn prosjekter som ikke pålegges slik skatt. Dette er en av grunnene til at vi anbefaler lavere avkastningskrav i store vannkraftprosjekt enn i vindkraftprosjekter.
Sanderudutvalget forklarer sitt ståsted om grunnrenteskattens investeringsnøytralitet ut fra en teori om at det et selskap har til gode av Staten bør renteberegnes med risikofri rente. Dette fordi Staten er en trygg motpart.
Den opprinnelige begrunnelsen for frirenten, slik den feks er gjengitt i punkt 2.3.2 i budsjettbehandlingen i 2007, er at investor gjennom frirenten skal kompenseres for ikke å få direkteavskrevet hele investeringen. En slik logikk understøtter hvorfor frirenten nå er satt lik risikofrirente.
At det samme argumentet kan begrunne påstanden om at grunnrenten er investeringsnøytral, er mer krevende å forstå.
For i en investeringsanalyse er ikke spørsmålet isolert til risiko på de «fordringer» en til enhver tid har på Staten. Spørsmålet er hvilke rente investor, «pengemarkedet», vil kreve for å sette de nødvendige penger i prosjektet, gitt prosjektets samlede risiko.
Grunnrenteskatten innebærer, som det er argumentert for over, at investorenes avkastningskrav bør reduseres noe. Når grunnrenteskatten må betales lenge før (det nedjusterte) avkastningskravet nås, medfører grunnrenten likevel at det blir vanskeligere å møte investorenes krav.
Da er grunnrenteskatten – så vidt vi kan forstå – ikke investeringsnøytral.