I 2015 var ikke vindkraft i Norge lønnsomt. Utviklere som hadde lagt millioner kroner i potten for å få fram gode prosjekter, risikerte å tape alt. I 2018 var «alle» enige om at vindkraft i Norge var lurt og lønnsomt. Så kom NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft.
Som utvikler av et vindkraftprosjekt må en vurdere mange forhold. En må finne ut om det blåser nok, om det er tilstrekkelig nettilknytning i nærheten, og om det er det mulig å få turbiner dit parken er tiltenkt. En må få på plass avtaler med grunneierne, avklare kommunens holdning, og ikke minst finne ut om det er natur- eller miljøforhold som tilsier at en ikke bør bygge kraftverket.
Dersom prosjektet virket godt nok, søkes konsesjon. Dersom prosjektet møter NVEs krav, gir NVE konsesjon. Dersom konsesjon påklages – noe som ikke er uvanlig – kan Departementet overprøve tildelte konsesjon.
NVEs vindkraftutredning har gjort mye av arbeidet som vindkraftutviklere tidligere har måtte gjøre selv. Og konkluderer om forhold som NVE tidligere har tatt stilling til i den enkelte konsesjonssak.
Forskjellen er at utredningen gjør dette for hele landet på en gang, og på langt kortere tid enn det som er normalt å bruke på vurdering av ett enkelt prosjekt.
Om NVEs vindkraftutredning øker kvaliteten i det samlede arbeidet fram til et kraftverk får konsesjon, skal ikke konkluderes om. Det vi vet er at utredningene har medført en storm rundt vindkraft få hadde sett for seg for kort tid tilbake.
Etter å ha fulgt både vann- og vindkraftprosjekter fra idèstadiet til kraft leveres på nettet de siste årene, er det lov å spørre om arbeidet med vindkraftrammen er et stort strategisk feilvalg.
Vår erfaring er at konsesjonsprosessene, som NVE styrer, er grundige og balanserer ulike interessert. Mange søknader ender i avslag. Utbyggere opplever prosessen krevende, samtidig som utbyggingsmotstanderne kunne ønske enda flere muligheter til å stoppe et uønsket prosjekt. NVE balanserer hensynene så godt de kan i tråd med fastsatte forvaltningsregler.
Vi ser åpenbare forbedringsmuligheter i konsesjonsprosessene. Mange prosjekter dras eksempelvis for langt uten avklart nettilknytning. Samspillet mellom utvikler, nettselskap og konsesjonsgiver må forbedres, slik at ressurser ikke spilles og unødvendige konflikter oppstår. Endrede nettforskrifter bidrar i i riktig retning, samtidig som NVE deler vårt syn på problemstillingen.
En annen problemstilling er vertskommunens rolle, kombinert med at lokalsamfunnet gjennom skattesystemet tildeles liten del av verdiskapningen i et vindkraftprosjekt. Dette inviterer til «hestehandler» mellom kommune og utvikler, som det er lov å stille spørsmålstegn ved.
Det er behov for å unngå at norsk natur bygges ned «steg for steg» gjennom et utall ukoordinerte konsesjonssaker. Så langt har NVEs vindkraftutredning en funksjon.
Utfordringen er at «vindkraftrammen» kommuniseres å ha en funksjon langt utover dette, men altså uten å gjøre så grundige analyser av det enkelte mulige kraftprosjekt som en vanlig konsesjonsbehandling krever.
Konklusjonen er at all utbyggingsmotstand – begrunnet eller ubegrunnet – er vekket til live, og at en samlet vindkraftutvikling og bransje er «satt på vent». Det siste er nok i tråd med enkelte aktørers ønske, men var kanskje ikke intensjonen med arbeidet.
Nå tvinner energiministeren sin tommeltotter, og funderer på om han skal ta med vindkraftutredningen til Stortinget. Det er forståelig. For hva kan Stortingsbehandling tilføre utover at enkeltpolitikere får luftet sine personlige meninger som sådan?
Myndighetene må løpende vurdere alle forvaltningsrettslige steg fram til nye kraftverk får sette spaden i jorda. Det er ting som kan og bør forbedres. For å få ro til å gjøre dette, kan beste løsning være å legge hele «vindkraftrammen» til side.
De gjennomførte utredninger er likevel ikke bortkastet. De vil være nyttig underlag for arbeid med det enkelte prosjekt og behandling av den enkelte konsesjonssak, og kan brukes med den vekt en i ettertid mener det er faglig grunnlag for.